«Den dyre yachten Yankee ser ikke ut som en yacht mer, men et totalvrak.»

Korleis var det å vera mannskap på ein båt som «Yankee»? Og korleis arta det dramatiske mastehavariet ved Dartmouth seg, for ein som var om bord? Dagbøkene til Ole P. Dalland gjer oss eit eineståande innblikk.

Frå heimstaden på Øvra Dalland hadde Ole P. Dalland (1904-1985), som mange andre frå Tysnes, reist til Amerika for å freiste lukka «over there». Han starta med jått-segling i 1928, og var mannskap på Yankee i sesongane 1935 og 1936, saman med mange andre tysnesingar. Dagbøkene han førte er tekne vare på av etterkomarane hans, og er ei verdifull kjelde til innsikt i dette spesielle livet.

Laurdag 31. august 1935 hadde sett lovande ut frå starten av. Dagen før vart konkurransen avlyst på grunn av for røffe forhold, men i dag vert det seilas, kan me lesa i dagboka:

I dag morges da vi kom på dekk regnet det og blåste en hel del slik som i går, men om en tid klarnet det opp litt så vi pusset messing, gjorde klart med skjøt og seil som vanlig. Så om en stund har de heist flaggene på komitébåten at det blir seilas i dag. Så vi lettet anker og tauet på utsiden hvor der blåste en sterk vind og mer som i går.

Overmot?

Litt lenger ned kan ein lesa det som kanskje kan forklare dramatikken som snart skulle utspele seg:

Da klokken ble 11 gikk vi over linjen med den beste starten som vi har hatt i hele sommer. Vi hadde bare fokke brekket ut da, men da vi ikke kunne komme oss fra de andre båtene brekket vi ut klyveren også og ledet nå de andre.

J-båtane var rigga med to framseil: fokke og klyver. To av dei andre båtane hadde heist stormklyver, altså eit mindre seil, mens «Yankee» hadde ein vanleg. Truleg førte dette, saman med eit reva storseil, til eit for stort og ubalansert trykk på masta. Var det overmot i jakta på siger i den siste seilasen? For snart skjer det:

Det hadde gått fint hittil og ledet gjorde vi også, men rett før vi kom til det første merket, en 20 meter å gå, hørte vi et brak og det neste vi visste var at masten, bom og seil med all riggen var spredt over dekket og resten i sjøen, og ingen visste noe før det hele var over.

Kunne gått verre

Havariet er dramatisk og snart kjem dei andre båtane til unnsetning. Ingen er innstilt på å halda fram, og seilasen vert kansellert. Det ser ille ut, men kunne fort gått verre. Nesten som ved eit mirakel er ingen sakna eller komen alvorleg til skade:

[…] to mann [ble] slengt over bord, men heldigvis får vi dem straks opp igjen, men flere var på vei å gå over bord. Det var ingenting som gav etter av riggen, men det var masten som ikke tålte alt trykket og seg sammen en fot over dekk og en annen plass 40 fot over dekk. Men det som var det store under var at ingen kom til skade av 27 mann som lå rundt på dekket og tenkte på fred og ingen fare. Om det hadde vært 5-6 minutter før da alle mann var nede i le side og strammet skjøtene, hadde det nok vært 8-10 mann mindre om bord, men slik er skjebnen. Så det første vi gjorde var å se om alle mann var der.

Etter ei tid kjem det ein fiskebåt til for å slepa havaristen til land. Det vert ein strabasiøs operasjon. Det tek over to timar, og på vegen inn ligg masta og skrapar mot botnen. Eigaren av «Shamrock» har ein lystyacht i farvatnet og vil prøva å løfta masta opp i davitane (innretningar for å feste livbåtar og andre småbåtar på større fartøy). Dette var arbeid til ingen nytte, skriv Ole P. Dalland:

Vi måtte gi det opp og taue opp til et skipsverksted for å få noen løftekraner på den og masten satt så fast i bunnen somme steder at vi måtte ha tre taubåter på for å komme opp der.

Det var eit tungt arbeid å rydda opp etter masteforliset, og mismotet etter ulukka gjorde det nok ikkje lettare.

Hele stasen, seil og rigg, var så full av evje og skitt at det lignet ingenting, og mastetoppen var brukket av på veien innover. Da alt var løsnet, var det å få seil om bord og all riggen på toppen av det så det ligger rundt her i en fæl vase nå.

Dagen derpå

Den følgjande dagen, søndag 1. september, må ha kjendest som ein skikkeleg dagen derpå.

Søndagen er ikke noe å hygge seg til for oss i dag for det første vi måtte gjøre var å klare opp den vasen med riggen og seil og hele formiddagen gikk i det med hele besetningen.

Søndag ettermiddag fekk dei opp ankera og vart taua opp til ei bøye. Der skulle ein taubåt hente dei tidleg morgonen etter, for transport til Gosport, litt lenger aust på kysten. Her skulle «Yankee» liggje over vinteren, reparerast og gjerast klar for sesongen 1936. Også då skulle Ole P. Dalland vere mannskap. Og han heldt fram med å skrive dagbok.

Her på jåttlaget.no har me planar om etter kvart å leggje ut fleire av skildringane hans om livet på «Yankee».

Toppfoto: «Da alt var løsnet, var det å få seil om bord og all riggen på toppen av det så det ligger rundt her i en fæl vase nå. … så den dyre yachten Yankee ser ikke ut som en yacht mer, men et totalvrak.» Foto: Ole P. Dalland

Merknad: Sitata frå dagboka er noko justert mot eit meir moderne bokmål.